Selv om det innehar spenstige enkeltpersoner jeg lar meg imponere over, er jeg redd kommunestyret i Larvik samlet gir et sidrumpet uttrykk. Det kan hende det for meg, som innflytter uten dype røtter i velkjent larviksfamilie, handler om at det er vanskelig å føle seg inkludert i de innerste gemakker i denne byen. Men det kan også hende alderssammensetning, bakgrunn og bosted gjør at det politiske Larvik i sin helhet framstår som en litt for homogen og fastgrodd masse.

Å påstå at kommunestyret samlet sett er i utakt med egen befolkning er drøyt. Men i saken om Torstvedtjordet er jeg redd det er sant.

Det er en uke siden Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot handel på Torstvedtjordet» ble etablert. Den øker for hver dag, nå har den 350 tilhengere. Jeg håper medlemmene har vilje til mer enn å trykke på «Respond to Group Invitation»-knappen. At de setter makt bak kravet om å holde på fjordbyvisjonen, krever at hver enkelt politiker tør ta grep og ikke la hele sitt engasjement handle om å vende tommelen opp eller ned for næringslivets ideer. Det er på tide å vise at vi har et politisk styre som evner å ta kontroll over byutviklingsprosessen, at de tvinger utviklingen dit vi vil. Byplanen har skapt en forventning. Vær så snill å gi meg følelsen av at det er politikerne som sitter i førersetet på utviklingstoget i Larvik. For i dag er mange knapt passasjer.

Det er sagt fra flere enn meg at det har vært, og er, mange rare argumenter i saken om Torstvedtjordet. Folk stusser over at Terje Anthonsen legger dokumenterte argumenter om at bykjernen blir utarmet ved plassering av handelsområder utenfor sentrumskjernen, selv om produktene ikke er direkte kon- kurerende, til side og og stiller seg som garantist for at folk som handler på Torstvedtjordet finner veien til sentrum også.

Nesten som å påstå at det er naturlig å stikke innom bygatene når du først er på Nordbyen.

Et annet argument, som har ganske bred tilslutning, er uttalelsen om at «Nå er det Roy Tore Thommassen sin tur».

Historien spiller nemlig en rolle her. Det startet for litt mer enn ett tiår siden med Thommassens kjøp av det jordet han ønsker å bruke til et kapitalvaresenter med en gulvflate på 30.000 kvadratmeter. Det var regulert til næring og skulle utvikles deretter. Men opp gjennom årene har saken tatt ulike vendinger, alt etter hvilken politisk ledelse vi har hatt. Saken har også vært løftet langt utenfor Larvik, departementet sa i sin tid ja til næringsutbygging, men alt stoppet med veivesenets frykt for en for stor trafikkbelastning. I en av de siste vendingene ble Torstvedtjordet regulert for boliger og skole – med tanke på en ny nansetskole med idrettshall. Noe Thomassen sa han ikke var interessert i.

I fjor sa politikerne ja til Thomassens skisserte planer for storhandel, og da startet den prosessen vi nå er i. For å kunne utvikle områder i Larvik må de inngå i kommunens arealplan. Jordet skal igjen omreguleres, til næring, og det er, denne gangen, ingen innsigelser fra regionale myndigheter. Torstvedtjordet er dermed bare en liten del av den samlede arealplanen som skal til behandling i kommunestyret 16. juni.

Sier politikerne ja, må Thomassen lage en reguleringsplan, noe som kan ta opptil ett år. Så skal den igjen via alle politiske organer – fra planutvalget til kommunestyret. Den skal også på høring. Og regionale myndigheter skal uttale seg.

Det er, som du ser, langt fram til en endelig avgjørelse – og med det nesten uendelig med muligheter til å blande seg inn. Det har dessuten vært et knapt flertall hele veien, det er valg neste høst og da skal kommuneplanen revideres. Får vi et annet politisk flertall i Larvik, kan politikerne lett nappe området rett ut av arealplanen. Da er løpet kjørt for Thomaassen.

Hvis vi glemmer Anthonsens egendefinisjon av folks handlevaner, og enkeltes følelser for at det er Thommassen sin tur, tror jeg det er to hovedargumenter i saken. Det ene er lettfattelig og handler om enkeltsaken Torstvedtjordet. Det andre er komplisert og handler om et behov for å ta tilbake tapte byrom, om at vi i vårt velferdssamfunn klatrer stadig høyere opp behovspyramiden og nå trenger byen som identitetsforankring, samlingssted og tilhørlighetsanker.

Det er i disse abstrakte behovene visjonen om fjordbyen har fått liv. Den setter et mål vi aldri når om vi ikke tør å tro på det.

Tror du? Jeg har bestemt meg for det. Men jeg møter mange som tviler, som sier «Åh, det hadde vært så fint! Det har jo skjedd så mye bra i Larvik. Men jeg er ikke sikker på hva vi skal bruke sentrum til og jeg tror ikke det blir folk i gatene bare vi sier nei til Torstvedtjordet».

Jeg tror det er den holdningen som kan sikre et ja for handel. En holdning til at byutvikling er en så langdryg prosess at litt handel av barnevogner, komfyrer, felger og sofaer det ikke er plass til andre steder, ikke har noen betydning for byvisjonen.

Isolerer du spørsmålet, er det åpenbart at det hadde vært fint med et lettere tilgjengelig område for flisespesialister og dekkselgere. Alvoret ligger i at alle byutviklingseksperter sier det ikke lar seg gjøre. Du kan ikke isolere spørsmål om handel. Det ene vil påvirke det andre.

Vi får ikke en attraktiv by bare vi vender tommelen ned for Torstvedtjordet. Det er langt fra så enkelt å blåse liv i sentrum som i en periode utspilte litt av sin rolle. Kjernefamiliens struktur endret seg med to arbeidende foreldre med hver sin bil, liten tid og behov for en enklere logistikk rundt ukens innkjøp.

Det har tatt mange år fra behovet for kjøpesenter etablerte seg som et krav fra forbrukerne til forskerne la fram sine rapporter som viser en sammenheng mellom kjøpe- og storsenteretablering og utarming av norske bykjerner.

Sammenhengen er ikke basert på synsing, den er så behørig dokumentert at den dannet grunnlag for nye retningslinjer fra regjeringen, som et tiltak for å snu utviklingen.

Det er disse bestemmelsene som gjør det knotete for Ikea å etablere seg på Danebu. De er utformet for å snu en nasjonal utviklingstrend. Det betyr at styringen kan virke håpløst rigid, og faktisk virke mot sin hensikt i enkeltsaker – men at de i et helhetsperspektiv er med på å få oss dit vi vil. Det handler, som byplanleggerguru Peter Butenshøn sa, om å ikke strekke strikken for langt. Om å innse at det ikke er befolkningsgrunnlag nok til at hver enkelt kommune kan fremstå som egne kongedømmer med alle tilgjengelige tilbud innenfor egne grenser.

For meg er det å bringe sentrum tilbake som et naturlig knutepunkt viktigere enn muligheten til å handle kjøleskap på Torstvedt. På samme måte som det er viktigere med politikerne holder fast ved fjordbyvisjonen enn at de sier ja i enkeltsaker som jeg isolert sett kan gi min tilslutning til.

Det er sagt så mange ganger før, men det er nå Larviks politikere viser om resten av oss har en visjon å tro på. Går kommunestyret inn for Torstvedtjordet svekkes både visjonen og en allerede vaklende politisk tillit som kun blir gjenopprettet om det viser seg at politikerne vet best at handelsjordet ikke får noen innvirkning på Larviks byutvikling, at det aldri blir noe annet enn plasskrevende varer på Torstvedt.

Til og med de som driver handel på steder som har startet med store varer, innrømmer at det sklir ut over tid. I Larvik sier politikerne at de skal klare det de ikke har evnet å kontrollere andre steder.

Det er synd jeg ikke tror dem.